Etter Christchurch vil Tyrkias Erdogan være muslimenes ansikt utad mot islamofobi. Men kan han det?
New Zealand sørger over terrorangrepene i to moskeer i Christchurch der femti mennesker ble skutt og drept da de var samlet til fredagsbønn. Angriperen, en hvit mann hvis navn New Zealands statsminister Jacinda Ardern, har lovet ikke å ta i sin munn, skrev et 74 siders manifest om hat mot muslimer og innvandrere, og sendte det til landets ledere rett før angrepet ble utført. Hans Breivik-inspirerte manifest aktualiserer det viktige spørsmålet: Hva er grunnen til økt islamofobi i vesten? Sjokk og vantro over angrepet har spredt seg over hele verden, spesielt siden bilder fra drapene ble streamet direkte på sosiale medier. New Zealand er, på lik linje med Norge før 22. juli, kjent for å være et fritt og tolerant samfunn. Angrepet var derfor en vond og sterk påminner om at det ikke alltid er lett å fange økte tendenser til hat mot folkegrupper, selv i samfunn som fremstår åpne og liberale. Hatet vokser seg større og bobler rett under overflaten. Christchurch-massakren kan ikke avfeies eller reduseres til å være et solo-angrep. Dette handler om noe mye større og føyer seg dessverre inn i rekken av flere hatefulle ytringer og handlinger mot muslimer i Vesten over lang tid. «Islamofobi er rotfestet i rasisme og er en type rasisme som retter seg mot muslimske uttrykksformer og kultur, eller oppfattet muslimskhet». Slik defineres islamofobi i Storbritannia og for noen dager siden sa Labour-partiet at de offisielt vil ta i bruk denne definisjonen på islamofobi. Partiet mener at det er viktig for dem «å bygge en felles forståelse av årsakene og konsekvensene, og også uttrykke solidaritet med muslimske miljøer». Jacinda Ardern, statsministeren i New Zealand, som er kastet inn i sin vanskeligste oppgave som leder, er blitt rost for hvordan hun har taklet oppgaven å slå knallhardt ned på hat mot muslimer; blant annet gjennom å oppfordre til en global antirasismekampanje. Samtidig har hun vist sympati og støtte til muslimer i New Zealand, der hun har møtt ofre i sterk solidaritet, svartkledd og med sjal på hodet i respekt for muslimenes tro. Da hun talte til parlamentet få dager etter, startet hun med en muslimsk hilsemåte «As-Salaam Alaeikum», og hun har lovet å endre landets våpenlover.
Ardern har vist empati med ofrene, erklært dem som en stolt del av New Zealand, og har sagt at den australske muslimhateren hverken har noen plass i New Zealand eller i resten av verden. Det er en stor oppgave for en leder å klare å samle nasjonen i en felles sorgprosess, der også landets muslimer inkluderes på lik linje i traumene som skal bearbeides. «De er oss», har hun sagt og fått støtte for sin kloke, varme og ærlige måte å håndtere det avskyelige angrepet på. På den andre siden av jorden gjør den tyrkiske presidenten seg klar til valgkamp den 31. mars der antivestlig retorikk er viktig i alle budskap. På folkemøter med titusener har Recep Tayyip Erdogan vist gjerningsmannens klipp fra moskeangrepene mens Facebook og Twitter gjør alt for å hindre spredning av disse bildene, og New Zealand har lagt ned forbud mot visning. «Her kommer videoen», sier han til de fremmøtte. «Hvis New Zealand ikke klarer straffe ham for handlingene hans, så vil vi sørge for det på en eller han måte»; fortsetter han til en jublende forsamling. Erdogan har også kommet med følgende advarsel til antimuslimer fra Australia og New Zealand: kommer de til Tyrkia så vil de bli sendt hjem i kister som sine forfedre. Erdogan referer til slaget ved Gallipoli i Tyrkia under første verdenskrig, der mange australiere mistet livet. Slaget førte til seier for det osmanske riket. Uttalelsen førte til sterke reaksjoner fra Australia. Det største opposisjonspartiet i Tyrkia anklager Erdogan for å vise klippene fra drapene for egen politisk vinning. Tyrkia blir stadig kritisert for menneskerettighetsbrudd på sivile, arrestasjoner av journalister, behandling av etniske minoriteter, især kurdiske, som utgjør nesten 20 prosent av befolkningen. Listen er lang. På samme tid ønsker Tyrkia å bedre sitt forhold til Vesten, samtidig som Erdogan satser på nasjonalistisk stemmesanking i eget land. I Christchurch var gjerningsmannen hvit og han ville ta livet av mørkhudede muslimer fra blant annet Malaysia, Afghanistan, Pakistan, Bangladesh. Erdogan vil gjerne presentere seg som stemmen fra den muslimske verden mot den økte islamofobien. Kampen mot rasisme og islamofobi vil drives frem av dem som selv ikke diskriminerer folk ut fra etnisitet, religion eller hudfarge. Den siste uken har vist at de også heldigvis finnes, og de bor ikke bare i muslimske land.