Terroren er målet

For IS er ikke en stat eller et kalifat målet; det er terroren som er det. Derfor vil IS dukke opp nye steder hvis Syria forlates.

Det som utgjør verdens største terrortrussel i dag, ble skapt av den amerikanske invasjonen i Irak i 2003.

USA begrunnet angrepet med at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og bånd til Al-Qaida. Begge deler viste seg ikke å stemme. Da hjalp det ikke at Saddam Hussein var en ond diktator. Irakerne forsto ikke at landet deres ble invadert på illegitimt grunnlag. Mange makthavere i Washington hadde tenkt at irakerne uansett ville være takknemlige for at man «reddet» dem fra Saddam og ga dem nyliberale verdier og tankesett. Det var ikke takknemlighet å spore hos irakerne. Det var aggresjon. Sinnet mot amerikanerne og det sjia-innsatte styret under ledelsen av Nouri al-Maliki vokste ettersom hans regime utsatte sunni-befolkningen for systematisk overgrep og forfølgelse. I landskapet og årene etter Irak-invasjonen oppsto et vakuum og et anarki. Dette tjente terroristenes sak.

IS-grunnleggeren, Abu Musab al-Zarqawi, som jeg skriver om i boken min «Trusselen fra IS», hadde kjempet for amerikanerne mot Sovjetunionen og kommunismen i Afghanistan. I Irak begynte han å krige mot amerikanerne, og dets sjiastyre. Hans hellige krigere, såkalte Mujahedin, ble støttet og sponset av mektige sunni-stammeledere, offiserer som tjente Baath-partiet, samt private donorer i regionen som ville ha et maktskifte.

For Zarqawi ble sekterisk vold en rekrutteringsform. På denne tiden ledet han Al-Qaidas fløy i Irak. Og selv om Osama bin Laden mislikte Zarqawi personlig, ble Zarqawi en nødvendig og viktig figur for Al-Qaida takket være sitt store terrornettverk på bakken.

Zarqawis menn fikk et nytt land å kjempe i da opprøret mot president Bashar al-Assad i nabolandet Syria vokste fra 2011. Assad, en alawitt, ble tidlig regnet som en alliert med sjia, fordi han tidlig søkte militær støtte hos sjiastaten Iran for å slå ned på opprørerne.

Syrerne sier det er en verdenskrig som kjempes i deres land. Ulike land støttet de delene av opposisjonen som tjente deres interesser. Den moderate opposisjonen var nærmest ikke-eksisterende. Det som fremsto som den eneste slagkraftige opposisjonen for å styrte Assad, så ut til å være IS.

Stiller du en av de første fremmedkrigerne spørsmålet: Hvorfor dro du, vil ikke svaret være at de dro for å drepe, eller voldta barn og kvinner. De vil si at de reiste for å hjelpe. De hadde sett propagandavideoer, videoer av barn, av sivile og det de ble utsatt for av Assad-regimet.

Så hva vil IS?

IS sier den vil gjeninnføre det islamske kalifatet, ta oss tilbake til profetens Muhammeds tid, tilbake til det «rene islam». Men IS-definisjonen av islam fraviker fra den islam som verdens 1,8 milliarder muslimer praktiserer og tror på. For IS er disse også vantro, og dermed legitime mål. Abu Bakr al-Baghdadi er IS sin nåværende leder etter at Zarqawi ble drept i et amerikansk luftangrep i 2006, og er muslimenes selverklærte kalif, og leder av muslimenes fellesskap, «ummah».

Terrorangrepet i Paris 13. november 2015 viser et skifte i strategi. Mens IS i 2015 og årene før har konsentrert seg om å kapre og erobre nye områder i Irak og Syria, er det en annen taktikk som nå gjelder. IS har etter Paris økt terrorangrepene i vesten, i Midtøsten; Egypt, Saudi-Arabia, Jemen, og har angrepet selv Jakarta i Indonesia – et «unaturlig» mål på mange måter. IS har aktivisert solo-terrorister, og overtatt mange av Talibans baser i Afghanistan. Hvorfor gjør IS det? Fordi IS ser etter nye områder å forflytte seg til. Som følge av intensiverte luftangrep rettet mot maktbaser i Irak og Syria har IS tapt mellom 20–40 prosent av sitt område. Det militære lederskapet i IS er sannsynligvis allerede i Libya, og er der sterkere enn noen gang. Krigere trekkes fra hele regionen til Libya og spesielt fra Senegal. På kort tid har IS har doblet seg i Afrika, samtidig som de er svekket i Syria.

Det viser oss at IS ikke er interessert i å bygge et kalifat, slik organisasjonen hevder.

Da islam kom til verden, brukte muslimene ti år på å bygge en velfungerende stat i Medina, et kalifat, før makten ble brukt til å overta nye områder. IS derimot flytter når nåværende base mistes. IS er i gang med destruksjon før noe er konstruert.

Det IS vil er å holde liv i en jihadistbevegelse. IS ble startet som en del av Al-Qaida, men mer brutal. Hvis den internasjonale koalisjonen etterhvert klarer å knekke det vi kjenner som IS på bakken i Syria og Irak i dag, er det godt mulig den vil gjenoppstå. Kanskje med et nytt navn, og kanskje på et annet sted, men tuftet på samme mentalitet om å holde liv i en opprørsbevegelse som tror på terror. Ikke bare som vei og et virkemiddel for å nå målet, men som grunnlag for egen eksistens.