Verden ble overrasket da Russland plutselig annonserte at Syria forlates. Men det har vært Putins plan hele veien.
Sent mandag kveld denne uken kommer en overraskende melding fra makthaverne i Kreml. President Vladimir Putin annonserer at Russland starter tilbaketrekking av sine styrker fra Syria. Han følger opp ord med handling. Allerede neste morgen er russiske styrker i gang med å forlate det krigsherjede landet, og det russiske forsvarsdepartementet legger ut video av de første flyene som tar av fra Hmeimim-basen i Syria. Oppdraget er fullført, så de kan dra. Det er viktig for Putin å demonstrere at han gjør som han sier. Det militære engasjementet i Syria har handlet om makt, posisjonering og propaganda. Og Putin vil også vise at han er til å stole på. Han vil vise seg som en klok og mektig leder.
Putins politiske trekk blir utelukkende godt mottatt i Vesten. Ekspertene er enige om at tilbaketrekkingen vil forenkle forsøkene på å få til nye fredssamtaler i Genève som også starter denne uken under ledelse av FN. For bare en måned siden brøt samtalene sammen før de var i gang. Det er den svensk-italienske FN-diplomaten Staffan de Mistura, som har den vanskelige oppgaven med å koordinere beintøffe Syria-forhandlinger der partene ikke engang håndhilser. Nå kan det virke som Russland får æren for å gi samtalene en forsiktig optimistisk ramme.
Nyheten om tilbaketrekkingen kommer etter en kald høst og vinter i forholdet mellom Russland og Vesten. Da Putin erklærte krig mot IS, og startet bombetoktene i september 2015, ble det sett på som Russlands forsøk på å etablere et dypere fotfeste i Midtøsten. Russland ble anklaget for å utnytte den sårbare, innviklede og skjøre situasjonen i Syria. Steile parter sto mot hverandre, opposisjonen var splittet og fragmentert, og i dette kaotiske landskapet fortsatte IS å vokse. Selv om Russlands bomberegn tidlig svekket terrorister, var det på senhøsten stadig flere rapporter og bekymringer om at russerne ikke bare angrep IS, men også målrettet angrep den moderate opposisjonen som ble ansett å true president Bashar al-Assad, selve garantisten for å sikre Russlands interesser i Syria. I tillegg ble verden vitne til stor sivil nød der sykehus ble bombet, barn og kvinner var ofre og folk sultet ihjel i den beleirede byen Madaya.
Uansett hva som har vært Russlands motiver for å engasjere seg i kampen mot IS, så har den russiske fryktløsheten og aggresjonen skremt terroristene i Syria og fratatt dem viktige posisjoner. Det siste året har IS mistet mellom 20–40 prosent av landområdene de kontrollerte i Syria og Irak. Russisk aktivitet i Syria har også satt fart på den internasjonale koalisjonen under amerikansk ledelse. For få dager siden uttalte den amerikanske utenriksministeren John Kerry i Paris at de har drept 600 IS-krigere den siste tiden.
Terroristenes tap i Syria er avdekket ved at journalister har fått tilgang. Det har vært mulig med økt internasjonal tilstedeværelse og rapportering fra områder som ifjor virket håpløse å reise til. Forrige uke ble det dessuten gjennom lekkede IS-dokumenter avslørt navn og identitet på flere tusen IS-krigere, svært verdifullt for etterretningstjenester som jobber med å kartlegge terrorgruppen som har operert med stort hemmelighold om nettverk og krigere. Noe har rett og slett skjedd den siste tiden. Trusselen fra IS er ikke nødvendigvis svekket, men den har flyttet på seg, og bort fra Irak og Syria. Nå søker IS nye steder og ser mot Afrika; mot Libya og Jemen – og ikke minst Afghanistan der situasjonen er blitt stadig verre og mer bekymringsfull.
Det er ingen tilfeldighet at Russland trekker seg ut akkurat nå. Putin har oppnådd det han ville. Allerede ifjor høst da Russland gikk inn i Syria, varslet Putin i møter med Frankrikes François Hollande og Tysklands Angela Merkel at det militære engasjementet var midlertidig. Det har han fulgt opp. IS er svakere i sitt selverklærte kalifat, Putin har klart å sette Russland i førersetet mot terroristene og utad vunnet en propagandaseier. Dessuten er Assads posisjon styrket på bakken og han er bedre rustet foran et varslet valg i Syria.
Russland trekker ut styrkene sine før det militære oppdraget blir for kostbart og blodig, og før Syria utvikler seg til å bli en hengemyr slik som Afghanistan. Men at de trekker seg ut av Syria militært betyr slettes ikke at de er ute av Syria. Relasjonen mellom Russland og Syria går tilbake til 1960-tallet – og til da nåværende presidents far, Hafez al-Assad, styrte landet.
Russlands Syria-spill kan ikke sees på som annen måte enn et sjakktrekk fra Vladimir Putin. Han kom inn i Syria ifjor som en skurk, etter vestlig ydmykelse i kjølvannet av anneksjonen av Krimhalvøya. Han ønsker nå å fremstå som en helt som forlater Syria få måneder senere. Det må ha vært i henhold til Putins plan.
Denne uken er det fem år siden opprøret i Syria startet. Det skjedde da barn i landsbyen Deraa tegnet graffiti mot Assad-regimet. Siden har 270.000 mennesker blitt drept, 11 millioner er drevet på flukt, en hel generasjon er født i krig og har ikke sett annet.
Dessverre er det vanskelig å si noe om når sivile lidelser tar slutt, og når det syriske folk kan gjenoppbygge landet sitt. Det internasjonale maktspillet i og om Syria vil fortsette selv om Russland trekker seg ut.