Historien gjentar seg

IS er ikke historie selv om Mosul blir gjenerobret. IS-krigere i Irak strømmer nå til Syria for å fortsette med «hellig krig» der.

Sent en kveld våren 2015 møter Atheel Nujaifi meg i Erbil. Ute er det mørkt, men inne hans strengt bevoktede hus i eksil er det varmt og dunkelt lys. Den 57 år gamle irakeren var guvernør i Mosul da terrorgruppen IS kapret millionbyen sommeren 2014. Nå bor han i Erbil.

Vi drikker te fra små glasskopper. Med lav stemme og myk fremtoning forteller han om de mørke dagene da IS overtok den irakske millionbyen, hans fødeby og hans hjem. I løpet av få sommerdøgn hadde noen hundre menn fra terrorgruppen stormet og tatt full kontroll over Mosul: Iraks største by etter Bagdad.

Han beskriver dagene og timene. «Det var en ensom og nytteløs kamp», sier han. Da jeg besøker Nujaifi er han en guvernør på flukt; en leder som mistet byen sin til en terrorgruppe. Nujaifi beskriver håpløsheten, i den følte han seg forlatt og fikk ingen hjelp hverken fra amerikanerne eller lederen av de kurdiske sentrale myndighetene (KRG). Han sier at ingen skjønte alvoret før slaget var tapt, og hevder videre at det ble holdt igjen fordi man ikke ville væpne sunnimuslimer i Mosul, slik som Nujaifi. Det er derfor Mosul gikk til terroristene, mener han.

Mosul var den største og første seieren til terrorgruppen IS. En symboltung by som hadde vært arnested for sunni-militante jihadister siden Irak-invasjonen i 2003. Sommeren 2014 ble byen IS sitt hovedsete i Irak, slik Raqqa ble det i Syria. Det var også her i Mosul at terrorgruppens leder, Abu Bakr al-Baghdadi, viste seg for verden for aller første gang. 43-åringen kalte seg kalif Ibrahim, og fra moskeen i Mosul, i et budskap som ble kringkastet til en hel verden, fortalte han at det var alle muslimers plikt å reise til Den islamske staten (IS).

Forrige uke var preget av storoffensiven for å gjenerobre Mosul. Mange aktører er involvert i offensiven som ledes av den irakske hæren med støtte fra den internasjonale koalisjonen under USA og kurdiske peshmerga-soldater. I Mosul lever rundt 1,5 millioner sivile og det antas at rundt 5000 IS-krigere befinner seg her. I journalistenes liverapporteringer har en hel verden sett dramatikken utfolde seg på nært hold. Flere hundretusener flykter fra kampene, og det fryktes en humanitær katastrofe. Hjelpeorganisasjonene forbereder seg på store lidelser i avgjørende kamper på bakken i Mosul. I flyktningstrømmen til Syria, blant uskyldige barn, kvinner og familier, skjuler det seg også IS-krigere. Det er en taktikk IS har brukt før. IS ser at slaget om Mosul er tapt, de jakter nye områder å kjempe fra. Nå reiser de til Syria for å krige mot president Bashar Al-Assad, som har styrket sin posisjon i Syria og har Russland og Iran i ryggen.

Mosul tas tilbake, men dette er dessverre ikke starten på slutten for IS. Irak vil muligens gå mer stabile tider i møte, men til gjengjeld blir Syria langt blodigere og langvarig. Forholdet mellom Russland og USA har knapt nok vært så ille som nå siden den kalde krigen. Amerikanerne anklager russerne for krigsforbrytelser og kritiserer skarpt den russiske og syriske bombingen av Aleppo. Russerne på sin side hevder de angriper opprørere og terrorister, og skjermer sivilbefolkningen i størst mulig grad. Begge fullt klar over at en Syria-løsning ikke kommer på tale uten dem og begge vet at en permanent krig i Syria heller ikke er i noens favør. Men foreløpig er mistilliten så stor at det ikke er noe som tyder på noe i nærheten av reelle forhandlinger om Syria.

I Midtøsten og den muslimske verden sier de at historien gjentar seg.

De husker fremdeles godt hva som skjedde i Afghanistan på 1980-tallet der amerikanerne sponset mujahedin, hellig krigere, i kampen mot Sovjetunionen. Stormaktene kjempet mot hverandre på afghansk jord, og siden har det knapt vært fred i Afghanistan. Restene av opprørerne som hadde amerikansk støtte i Afghanistan ble senere til al-Qaida med base i stammeområdene mellom Afghanistan og Pakistan. Senere var det kjernen av de samme militante som ble til IS og flyttet til Irak. Spørsmålet er nå om Syria er i ferd med å bli et nytt Afghanistan.