”Såret av nasjonen,” stod det på Aftenpostens forside denne morgenen på midten av 90-tallet. På bildet var en norsk jente som smilte skjevt fra skolegården på Ris ungdomsskole, på Oslos vestkant. Fra en gammel datamaskin på pikerommet hadde sinnet og frustrasjonen over å føle seg norsk, men ikke bli akseptert som det av storsamfunnet, funnet veien til en av landets største aviser. Dette var bare en av mange innlegg jeg skrev som ung, men et av de første som kom på trykk, og det eneste som noen gang skulle havne på en avisforside.
Jeg skrev om vond kjærlighet. Om min sterke tilknytning til Norge, landet jeg var født og oppvokst i, og hvor smertefullt det var å lese om undersøkelser som viste at mange var kritiske til innvandrere. Jeg-innvandrer? Det var slik det var. Jeg ble oppfattet som innvandrer, selv om det ikke var jeg, men mine foreldre som hadde vandret inn til landet, og det også mange år før jeg kom til verden.
Det tok ikke mange dagene før reaksjonene strømmet på. Folk som synes jeg var tøff, som synes det var modig å skrive i avisen, og jeg var selvsagt stolt. Men det var også de andre brevene. Der det stod at jeg burde tie, hvis ikke ville de sørge for det.
En helg våknet jeg til nytt hat. Klart og brutalt, ikke til å misforstå. På familiens hus var det tagget hakekors. Stort, tydelig hakekors. Og på postkassen. Og det sto ”Hold Norge rent. Send svartingene hjem. Hvit makt. Go home pakkis.” Jeg var 12 år gammel. Anders Behring Breivik var 15 år. Inntil 22/7 var det et helt ukjent navn for meg, selv om vi gikk på samme skole. Jeg fant aldri ut hvem som hadde tagget på husveggen, men jeg skrev mye mer etter det i årene som fulgte.
For en måned siden bodde vi i et annet Norge. I dag verken kan eller vil vi se tilbake igjen. Avisene vi leser til morgenkaffen er historiske. TV-debattene og nyhetssendingene på kvelden likeså. Hver dag er de med på å forme det Norge som kommer. Spørsmålene vi stiller, baner vei for svarene som blir en del av vår virkelighet. Vi lever i prosessen. Sårene vil ta lang tid å lege. Mange av overlevende etter Utøya-terroren er fremdeles innlagt på sykehus. Andre har returnert til en form for hverdag, men vil i altfor lang tid være sterkt preget og for alltid merket. Norge mistet en del av sin fremtid 22/7. I dag kan det være lett å si at vi ikke skal endre adferd, at vi skal være et åpent samfunn, at landets unge skal være like engasjerte, uavhengig av partitilhørighet og synspunkt, og at fremtidens stemmer skal prege det offentlige rom. De skal ikke bringes til taushet. Det er vår oppgave å sørge for at det aldri skjer.