Russland i Syria

Vi må være mer redde for IS enn for et Russland på offensiven. Vestens behov for fiendebilder ble tydelig denne uken da Russland varslet kamp mot IS – og ble møtt med vestlig skepsis.

Over 600.000 nordmenn benket seg foran skjermen for å la seg ytterligere skremme av russerne forrige søndag da TV 2 hadde premiere på storsatsingen «Okkupert». Dramaserien handler om at Russland kidnapper statsministeren og tar over Norge for å sikre seg norske oljemilliarder. Serien kommer på et tidspunkt der vestens frykt for Russland er på sitt ytterste. Den russiske ambassaden reagerte på at Russland fremstilles som en aggressor i serien. Serien er selvfølgelig fiksjon, men fiendebildet er ikke ubegrunnet, ei heller totalt virkelighetsfjernt.

Russland er på offensiven. Og Russland markerer at det har en betydelig rolle i internasjonal politikk, og ikke kan fryses ute. Det ble klart da Russlands president Vladimir Putin i sin tale til FNs hovedforsamling tok til orde for å bekjempe den såkalte Islamske staten slik man nedkjempet nazistene under andre verdenskrig. Han fulgte opp ord med handlinger.

30.september startet Russland å bombe mål i Syria. Russland har varslet at flyangrepene vil vare i tre til fire måneder. Verden må forberede seg på en langvarig og tung russisk tilstedeværelse i en krig som kjempes på syrisk og irakisk jord. Men trusselen fra IS, slik jeg skriver om i min bok, er felles for alle land.

Russland har flere motiver for å engasjere seg militært i konflikten i Syria. Det historisk gode forholdet til regimet i Syria sikrer langsiktige russiske interesser i Midtøsten, og gir dem tilgang til en avgjørende base i regionen. For Russland er også kampen mot jihad et mål i seg. Russlands sikkerhetstjeneste FSB regner med at rundt 2400 russere har reist for å kjempe med IS, mange av dem fra Tsjetsjenia. Situasjonen der er rolig nå, men er sårbart for rekruttering til terror.

Etter anneksjonen av Krimhalvøya og internasjonal ydmykelse etterfulgt av harde sanksjoner er det dessuten viktig for Vladmir Putin å bygge opp et nytt image i Vesten. Hvis Russland kan bli stående som det landet som klarte å vise muskler og svekke IS militært på bakken der andre land har vært nølende og sprikende, vil han innkassere for det tapte ansiktet de siste årene. Putin vet at han har tiden frem til det amerikanske presidentvalget neste år til det formål. Barack Obama som går inn i sitt siste år som president og vil ikke forlate det amerikanske presidentembete med friskt soldatblod på hendene. Han er nå mest opptatt av sitt ettermæle.

Russland har riktignok mange motiver, men den brede internasjonale koalisjonen under USAs ledelse har fremstått handlingslammet og ikke klart å tilby noen alternativ løsning for å bekjempe IS de siste årene. Koalisjonen har ingen strategi og er sammensatt av land med ulike hensikter som allierer seg med deler av opposisjonen på bakken som tjener deres stats interesser.

En Syria-løsning kan ikke oppnås uten samarbeid med russerne; enten vi liker det eller ikke. Flere og flere innser det. Både Italia og Hellas mener man må samarbeide med Russland. Også i Tyskland har stemmer talt for det samme, men foreløpig blitt regelrett avvist av forbundskansler Angela Merkel.

Amerikanere anklager russerne for å villede verden, og hevder at Russland angriper opposisjonelle krefter som ikke tjener russernes interesser, men som ikke er IS. Russlands bombetokt i Syria har også avslørt amerikansk aktivitet i Syria.

Verdensmediene rapporterte at russiske krigsfly skal ha bombet en leir drevet av opprørere trent av CIA, disse soldatene skal ha vært en del av et 500-million program som hittil var ukjent. Programmet støtter opprørsgrupper som kjemper mot IS på bakken, slik som fraksjoner av den Frie syriske armé. Utenriksminister Lavrov avviste dette, og fastholder at de kun kriger mot IS og Nusrafronten som er Al Qaedas Syria-fløy.

Man kunne ha håpet at Syria ville reparere forholdet mellom USA i spissen og Russland. At den felles fienden IS ville forene de to supermaktene. Men det ser ut til at gamle fiendebilder ikke har dødd ut, selv om siste meldinger tyder på at USA og Russland er i dialog for å koordinere luftangrepene i Syria, fortsetter propagandakrigen mellom de to for fullt.

Republikanernes Donald Trump sa nylig at Russlands bidrag for å bekjempe IS må applauderes. Han kritiserte også amerikansk Midtøsten-politikk, og kaoset som har oppstått i Libya og Irak. «Vi kjemper mot Assad og kjemper for folk, hjelper folk, men vi vet ikke en gang hvem de er. De kan være verre enn Assad».

Populisten Trump er midt i en presidentvalgkamp. Han vet hvilken retorikk som selger hos velgerne. Det har han bevist etter først å bli avfeid av politiske kommentatorer som en outsider til å faktisk gå til topps på republikansk side i løpet av sommeren, og nå leder han klart. Inspirert av Trump uttalte Frps Christian Tybring-Gjedde det samme på NRKs Politisk kvarter denne uken. Tybring-Gjedde sa at det nå var på tide å legge bort kald-krig retorikk mot Russland, og støtter Putins forsøk på å slå ned på IS.

Det fremstår paradoksalt at nettopp dem som er mest kjent for å spille på fiendebilder, nå legger dem til side. Da er det på tide at alle andre også gjør det.